Vi kaller dem flyktninger, men alle er individer som deg og meg. Lett å glemme når de oftest blir betegnet som en spesiell gruppe. Merkelapp: flyktning. Her er glimt fra livene til noen av dem jeg har møtt:
- Er du norsk?
Jeg skvetter litt da en mann i den lange matkøen snakker til meg på norsk. Han er bare en av alle mennene i den lange køen som står og venter med sin matlapp og ID-kort for å få frokosten til seg og familien.
Det er januar 2017. Åsa og jeg er frivillige for Dråpen i havet og er med på køkontroll og utdeling av de tre daglige måltidene til beboerne i flyktningeleiren Souda på den greske øya Chios. Det føles nedverdigende å utføre kontrollen, men vi forstår at det er nødvendig. Blikkene til mennene og kvinnene er fjerne, ofte fylt av tristhet og håpløshet. Mange iført slitne joggebukser og nakne føtter i slippers. Gradestokken viser noen grader over 0.
Men det skal ikke mye til for å lokke fram et smil og en latter. Etter som dagene går blir vi kjent. Deler livene våre med hverandre. Men de vet godt at mens vi frivillige alltid reiser hjem etter en stund, så er de fanget på øya og i den våte, kalde og forblåste leiren.
Den store forskjellen på dem og oss er at vi har våre røde, norske pass. Så urettferdig.
Fra den iskalde leiligheten vår tre etasjer over bakken kan vi se ned på teltene i leiren. Vi er nærmeste naboer. Den januarkvelden vi ankommer Chios er det iskaldt, det regner og blåser. Før vi krabber ned i soveposene våre under teppet, iført norsk ullundertøy, ser vi at noen holder på å sette opp et nytt telt på den sølete plassen rett nedenfor oss.
Morgenen etter får vi vite at det er en syrisk familie som har klart å komme seg over havet i gummibåt i nattens mulm og mørke. Hva har vi å klage over?
-Jeg har bodd i Norge i mange år, sier mannen i køen.
Zabiullah Torabaz er 32 år. En vakker firebarnsfar fra Afghanistan, som bor i et kaldt og fuktig telt sammen med kona Karima og to barn. Yngstejenta Tara er bare ni måneder. De to andre barna har de vært nødt til å etterlate hos noen kjente underveis på flukten.
Da vi blir invitert til teltet deres noen dager seinere forteller han at de så vidt overlevde flukten over havet fra Tyrkia en januarnatt. Den skrøpelige gummibåten var fylt til randen av 40 mennesker. Bølgene var høye, og båten holdt på å gå ned. De var døden nær da de ble plukket opp av politibåten.
De to barna i teltet er begge født i Norge, mens Zabiullah jobbet ved et sykehus i Oslo. Han har fått avslag på asylsøknaden sin i Norge to ganger. Nå er familien på vei til Norge for tredje gang.
Hvor er de i dag, over ett år seinere? Jeg vet ikke. Men de er alltid med meg. Zabiullah kunne vært sønnen min, Tamin, Tara, Tamina og Kereshma kunne vært barnebarna mine. Og Karima svigerdatteren min eller en av jentene mine. Men de er overlatt til tilfeldighetenes spill i vår urolige verden, dominert av maktsyke mennesker. De har fått utdelt feil lodd. Blodig urettferdig.
