Søstrenes tøffe arbeidsdager i Kongsvingers første jernbanekiosk

Alle i Kongsvinger kjente søstrene Digerud som var ansatt i den bitte-lille jernbanekiosken på Kongsvinger. Kristine og Julie hadde tøffe arbeidsdager i den uisolerte kiosken hvor vinden blåste tvers igjennom veggene.

Søstrene Digeruds utrolige og tøffe arbeidsplass står i dag på Norsk Jernbanemuseum på Hamar. (Foto fra Norsk Jernbanemuseum)

Det var Kongsvinger som fikk den første jernbanekiosken utenfor Kristiania. Det skjedde i 1884. Den ble kalt Urdahls-kiosken etter Stevelin Urdahl. Kiosken var bitteliten, omtrent som en gammeldags telefonkiosk. Den ble satt opp under det daværende overbygget over jernbanesporet. Ti år seinere fikk den et nytt liv som klesskap på kioskdamenes stabbur i Digerudlia, men er i dag godt bevart på Norsk Jernbanemuseum på Hamar.

Peter Waldemar Gornitzka var Kongsvingers første stasjonsmester. Han hadde stillingen fra 1862 fram til 1896. Det ble fortalt mange historier om Gornitzka, blant annet at han fikk så mange barn fordi det ga tillegg i lønningsposen. (Les mer om ham i boka “Den are sia.”)

Søstrene Kristine og Julie Digerud var 18 og 16 år gamle i 1885 da de fikk jobb i Urdahls-kiosken, som ble avløst av en større kiosk da Narvesen overtok ti år seinere. I 50 år hadde søstrene sitt daglige virke i jernbanekiosken. Da de begynte var Peter Waldemar Gornitzka stasjonsmester, og han var nok stolt da kiosken kom til hans område. Han var trolig fast innom kiosken fram til han gikk av i 1896.

Frysende kaldt og trangt

Kristine og Julie Digerud hadde tøffe arbeidsdager i den første jernbanekiosken som ble etablert utenfor Kristiania.

Det var bare plass til å stå oppreist i den lille, uisolerte kiosken, som ikke hadde noen varmekilde. Her sto de i minus 30 grader. Det blåste gjennom de tynne bordveggene. Tepper og skinnfeller ble brukt for å forsøke å holde varmen. Belysningen besto av ei parafinlampe. Damene sparte på parafinen og brukte lampa bare når det var mørkt, fortalte de i et intervju. For å nå opp til luka måtte de stå på en bunke aviser. Seinere ble en nyere og større utgave av Narvesen-kiosken flyttet inntil selve stasjonsbygningen.

Men den gamle Urdahl-kiosken gjorde nytte for seg etter at den ble erstattet av den nye.  Gjenbruk var en naturlig del av livet. Søstrene Digerud fikk flyttet den inn på stabburet hjemme og brukte den som klesskap. Seinere kom den altså til heder og verdighet igjen på jernbanemuseet.

Den lille kiosken lå under taket over jernbanesporet. Seinere ble en større kiosk flyttet inntil stasjonsbygningen. Fotoet er tatt mellom 1900-1905. (Kilde: Digitalt Museum)

Avisene var person-fokusert også i 1932.

 Kristine og Julie fortalt at de måtte gå opp og ned den bratte bakken mellom kiosken og familiens hus i Digerudlia. Det kunne være glatt og mye snø. Men oftest var det noen av naboene som måket en liten sti så de kunne komme fram. Men den dagen da Kristine brakk benet, skjedde det på kjøkkengulvet hjemme. Det kunne Kongsvinger Arbeiderblad fortelle i 1932.  

Tjente 10 øre første dagen

Kioskkompaniets meddelelsesblad hadde et intervju om søstrenes erfaringer fra Urdahlskioskens dager i for en del år siden.

-Jeg glemmer ikke det første frammøtet, sier Kristine, jeg solgte for 40 øre og da var det 25 prosent provisjon. Det ble 10 øre netto på den turen.

Jeg syntes det var storartet å tjene 10 øre så lettvint. Jeg husker så tydelig at jeg gjorde den refleksjonen at det var akkurat til et franskbrød.

Ørebladet var en frisk avis som søstrene solgte i jernbanekiosken. (Faksimile fra nb.no)

-Det ble nok ikke så mye som 10 kroner måneden, innskyter søsteren, så det høres så rart i dag. Men den gang var det så helt andre tider. Tenk bare på at det fineste oksekjøtt kostet vel 78 øre kiloen. Vi syntes det var dyrt da det kom opp i en krone. Husker du det skrinet som vi hadde bøkene i, Kristine? Det var ikke rare greiene, men så hadde vi heller ikke mer enn en tittel. Boka het «Kvinden» og kostet kr. 1.60. Siden fikk vi Dillings bøker som kostet fra 25 øre og oppover.

Og så hadde vi et koselig blad om het «Ørebladet». De store tidevervene gikk jo heller ikke forbi oss. Særlig interessant var det omkring 1905. Da var folk så hissige på aviser at de holdt på å rive kiosken over ende.

Den siste unionskongen, Oscar II, var ofte innom kiosken og snakket med Digerud-søstrene. (Foto fra nb.no)

Kongs Oscar II var hyggelig kunde

Ellers forteller Kristine at det var stor stas da kong Oscar var på de kantene. Han og dronning Sofie tok ofte toget mellom Norge og Sverige og stanset på Kongsvinger stasjon. Dronning Sofie tilbrakte mange år på Skinnarbøl om somrene.

Dronning Sofie (Foto fra nb.no)

“-Han (kongen) stakk bestandig bortom og tok seg gjerne en tur rundt om kiosken for å se hva som var stilt ut. Og støtt ble en handel med ett eller annet. Hyggelig kar, legger hun til. Dronning Sofie var aldri bort til kiosken. Men de kunne ikke unngå å se at hun rett som det var tok kongelig ekvipage til Skinnarbøl hvor hun ofte oppholdt seg.

-Var det flere prominente personer Dere la merke til? Bjørnson eller Crh. Michelsen for eksempel?

-Det var da ganske sikkert noen, men det kan jeg ikke huske specielt. Det var nok ikke langt mellom at Bjørnson reiste med trænet, men det visste vi bare på den måten at folk skreik og jubla. Han var forresten aldri ute av trænet, så vi så ikke snerten av ham en gang.”



Indlandsposten 17.1.1919

Seinere skulle begge søstrene få Kongens fortjenestemedalje og en påskjønnelse fra Narvesen for sin mangeårige innsats. De engasjerte seg også  i byens foreningsliv.


Foreldrene kjent for badegjestene

Kristine og Julie var elskverdige og hyggelige mot folk, og ble satt stor pris på. De to og storesøster Minda var da også oppvokst med sosiale og flittige foreldre, som arbeidet ved badene i Kongsvinger. Ole Digerud var kjent som «bademesteren», og Anne Marie Digerud som «badekona». Det var ikke få medborgere de svingte riset og brukte børsten på. Ikke umulig at de fikk innblikk i manges privatliv og meninger under seansene.

Anne Marie var også kjent som kokkekone. Ole ble engasjert i det første badehuset nede ved Glomma, som doktor Mathias Sigwardt Greve lot bygge i 1865.  (Opphavsmannen til Dr. Greves barnesæpe, seinere en av landets eldste merkevarer.) 22 år seinere – i 1887 – ble badet i Øvrebyen etablert, og Ole og Anne Marie fikk jobb der.

Annonse fra Morgenbladet 17.4.1894.

Da foreldrene døde med ett års mellomrom – og like etter gullbryllupsdagen sin - overtok Julie og Kristine skjøtet på eiendommen i Digerudlia. Der bodde de hele livet. Julie gikk ut av tiden i 1945, Kristine på sin 90-årsdag i 1956.

Søstrene Digerud giftet seg aldri, men hadde mange som satte stor pris på dem. Foran fra venstre Ragnhild Hvamstad, Per-Øivind Skarphol, midtre rad fra venstre Kristine Digerud, Reidar Hvamstad, Julie Digerud. Bakerst Esther Hvamstad. (Foto: utlånt fra Per-Øivind Skarphol.)

Kilder:

Narvesen; Vindu mot verden i 100 år

Indlandsposten  22.5.1917, 17.1.1919, 26.7.1927

Glåmdalen 15.1.1944

Kongsvinger Arbeiderblad 9.4.1932

Denne artikkelen, men i en litt annen form, er tidligere publisert i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger historielag.

Nazisjefens hundehus på festningen

Et lite, men spesielt krigsminne

Kongsvinger festning spilte en viktig rolle under og etter andre verdenskrig. I muren foran offisersmessa inne på festningen ligger et hundehus som er et spesielt vitnesbyrd om en liten del av historien. Huset er laget av en av rundt 100 Grini-fanger som var der under krigen. Gjennom en bedre behandling skulle de påvirkes til å bli nazister. Noen av fangene mente at de også var tenkt som avlsokser for kommende tyske generasjoner. Fangene ble plukket ut blant landets fremste idrettsmenn og andre med typisk arisk utseende.

Hundehuset ligger godt bevart i muren foran kommandantboligen. (Foto: Vera Wold)

Den tyske kommandanten Beyermann med hunden som fikk eget hus. (Foto tilhører Trond B. Karlsen.)

Den første gruppa på rundt 20 mann ble fraktet fra Grini til Kongsvinger våren 1943  og besto av landets fremste skihoppere. Blant dem var verdensmesteren Birger Ruud. De ble avløst av en gruppe aktive motstandsmenn fra Agder. En av dem var Olaus Aanesland. Han var tømmermann og en nevenyttig kar. Han og de andre fangene ble brukt blant annet til sprengning, grøftegraving og muring av trapper, terrasser og forstøtningsmurer. Finere murerarbeid tok Olaus seg av.  

Beyermann var den tyske sjefen på festningen fra 1941 og fram til freden. Han var visstnok et ordensmenneske med sans for detaljer. I flere uttalelser fra de norske fangene fikk kommandanten gode vitnesmål. Han ga dem stor frihet. Når sjefen hans kom for å inspirere forholdene, sørget han for at fangene fikk ryddet bort alle private ting i et eget avlåst lokale.

Grinifangene ble satt til mye tungt arbeid. ( Foto tilhører Trond B. Karlsen.)

Pølseglad hund

 Beyermann hadde en stor schäfer som fulgte ham overalt. Den var visstnok ganske bisk, men etter at en av fangene i kjøkkentjeneste ga den pølser, så ble den også venn med de andre fangene, forteller Kjell Kullmann.

Tyskerne gjorde en del endringer på festningen, blant annet ble tretrappene foran offisersmessa revet og erstattet av en mur, som fortsatt står der i dag. Inni muren ville Beyermann ha et hundehus til schäferen sin. Olaus Aanesland tok på seg jobben og lagde det helt spesielle hundehuset som fortsatt finnes i dag. Åpningen er ikke så stor, men rommet utvider seg etter hvert og er rundt 1,5 meter dypt, og foret inn med planker. Smijernsporten er laget med sans for detaljer, og det sies at noen besøkende har brukt det til egen hund.  Mange barn har i ettertid hatt det moro med å klatre inn i det.

Frida Mindsal får god plass i hundehuset. (Foto: Bestefar Erik Haug.)

Og så kom friheten

 Hvordan det gikk med idrettsfangene og de andre fangene med arisk utseende etter «ferieoppholdet» i Kongsvinger? Eksperimentet var lite vellykket når det gjaldt indoktrineringen. Alle vendte tilbake til det strenge regimet på Grini, mange av dem ble sendt til konsentrasjonsleirene i Tyskland. Mange døde der. En av dem som ble sendt var Olaus Aanesland. Han var blant annet i dødsleiren Birkenau, men kom fra det med livet.

 Da meldingen om at tyskerne kapitulerte i mai 1945, troppet Beyermann og hunden hans opp hos fangene og fortalte at de var fri. Da fant de fram det fine, tyske brennevinet de hadde orget fra tyskernes lager og startet feiringen.

Fangene på festningen er fri og skal reise hjem. Her er de sammen med noen av de gode vennene de fikk i Kongsvinger. Fra venstre Gudrun Sørensen (gift Onsrud), Trulse Hauge Olsen (gift Karlsen) og Anne Marie Tutta Taubøll (gift Gilhuus) (Foto fra Trulses album tilhører Trond Karlsen)

 Beyermann endte karrieren sin i Hedmark med et kort opphold i den tyske fangeleiren på Terningmoen. Her troppet norsk politi, Heimevernstyrkene og engelskmennene opp og tok rundt 100 gestapister til fange kort tid etter. Hva som skjedde med schäferhunden hans er en annen historie.  

Kilder:

Tom Anfinn Olsen: Private opptegnelser til barnebarna.

Solør-Odal nr. 2 1985 Artikkel om Kjell Kullmann.

Rastad, Per Erik: Festningens historie 3.

Sørbye, Øystein: Natzweilerfange nummer 7263. Utgitt av Natzweilergruppen 1997-2004

Glåmdalen 4.7.1945

 Mer info om festningsfangene i boka Det var da så lite…Krigens usynlige helter 

Denne artikkelen er tidligere publisert i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger Historielag. Et par fotos er lagt til her. Artikkelen er høsten 2026 også publisert i nettavisen MittKongsvinger.

            

 

 

 

 

 

 

Nazi-ordførerens sønn

Barna ble krigens uskyldige ofre. Thomas var sønn av den overbeviste nazisten, ordføreren og handelsskolegründeren Ragnar Talhaug i Kongsvinger. Han opplevde å bli mobbet både under og etter krigen, men klarte seg allikevel bra i ettertid. Han glemmer aldri da han fikk et gevær stukket i magen av bryske heimevernsmenn da faren ble arrestert.

“Kom til fengslet, så skal jeg vinke til deg"!” sa Ragnar Talhaug da han brutalt ble arrestert. Sønnen Thomas lagde et bilde av det, som han fortsatt har i dag. (Foto: Vera Wold 2023)

Thomas Talhaug var ni år da tyskerne okkuperte Norge i april 1940. Faren Ragnar ble raskt en overbevist nazist, han var redd for bolsjevismen og valgte okkupantenes side. Hjemme ble det aldri snakket politikk, men Thomas opplevde å bli mobbet av andre gutter.

I boka “Det var da så lite… Krigens tause helter”, forteller han om sine opplevelser:

«Far hadde jo mange gode venner og kamerater, blant annet Rolf Jacobsen, og flere andre.(nevner navn) Alle disse var medlemmer og fikk med seg han far og da. Uten at vi skjønte det. Jeg var ikke gamle karen, men jeg var altså mellom 9 og 14 år når krigen var, så jeg visste ikke hva han var med på, egentlig. Men jeg hadde jo kamerater som sa; Så dum faren din er som er med i NS, sa en av dem. Vet du hva som skjer med dere når krigen er over? Nei, sa jeg. – Da blir dere sendt til Bjørnøya. Å? sa jeg. Ja, nazister skal til Bjørnøya, sa denne kameraten min da.

Og jeg trodde på det, jeg.  Så jeg sa det hjemme til morgen min. – Vet du det, mor, sa jeg, vi kommer til å bli sendt til Bjørnøya, vi. -Nei, gutten min, sa mor. – Nå tuller du.  – Nei, kameratene mine sier det, sa jeg. – Det orker jeg ikke. Jeg tør ikke det. – Nei, gløm det, sa a.

Jeg husker det første året etter krigen.  Mor la merke til at jeg gikk ikke ut. -Hvorfor går du ikke ut, Thomas? Nei, sa jeg, Jeg vil være inne. Det var fordi dem var leie mot meg et par gutter. Jeg husker jeg gikk på tivoli for å ha det hyggelig sammen med noen gode kamerater. Hvis en av de to som alltid var lei mot meg fikk se meg: - Nei, pell deg hemmat, sa dem. De kalte meg nazi-sønn.

Ja, det gikk på det.  Pell deg hjem, din nazisønn! Ja, jeg turte ikke noe annet. Jeg gikk hjem. Men mor skjønte jo til slutt at det var noe, så hun sa: -Er det noe galt, Thomas! – Ja, det er noen som er så leie med meg. Dem jager meg. – Ja, hvem er det?  Ja, så sa jeg navnet på dem da. Da ringte hun og da slutta dem.  Det hadde gått nesten ett år. Jeg sa ingenting hjemme. Bare moren min skjønte at han Thomas han går ikke ut lenger. Han som er så glad i å være ute og leke og…

Ragnar Talhaug var ordfører i Kongsvinger fra januar 1941 til september 1942. Her sammen med en tysk, god venn, politimester Max Zambali fra Berlin og redaktør i Hedemarken Amtstidende, Kristoffer Omberg. Foto tilhører Thomas Talhaug.

Thomas sitter i dag i leiligheten sin i Øvre Langelandsvei i Kongsvinger omgitt av minner fra et langt liv i kunnskapens tjeneste. Han forteller åpent og ærlig om sine opplevelser uten å legge noe imellom. 94-åringen er en nøyaktig mann med god utdannelse, svært gode kunnskaper, lang yrkeserfaring i skolen og skarp hukommelse. Faren grunnla Talhaugs handelskole, kjent som en av de beste i landet. Hadde du gått på denne skolen, hadde du garantert jobb etter eksamen. Der startet Thomas også sin yrkeskarriere.

Selv har Thomas Talhaug aldri prøvd å skjule at faren var nazist under krigen. Han er opptatt av åpenhet og medmenneskelighet og har fulgt i farens fotspor også i åndelig retning. Ragnar Talhaug ble ikke bare avholdsmann, han ble personlig kristen og var med å bygge opp Metodistkirken i Kongsvinger. Der er Thomas også med i dag. Han er også en aktiv foredragsholder og har slett ikke tenkt å legge inn årene.

Sjøenden – full av dramatisk historie

Utsikt fra annen etasje mot Storbørja

Bli med på oppdagelsesreise

Hvordan bodde egentlig familien Kvesetberget, som hjalp så mange flyktninger under krigen? Og spesielt unge Anne, som var grenselos for tre russere? At husmannsplassen og hjemmet deres i Sjøenden var veiløs og den mest avsidesliggende på Speismark, var jeg klar over. Men først etter å ha vært der er det lettere å forestille seg hvordan de levde.

Hvordan komme seg dit? Jeg studerer kart og snakker med kjentfolk. Med så mange bommer på skogsbilveiene er det enklest å ta seg fram på sykkel, som også gir en helt annen opplevelse av naturen. Jeg sykler fra Kongsvinger til Galterud og derfra oppover de bratte bakkene på Heibergveien til jeg kom innerst i Børjaveien helt i sørenden av Stor-Børja. Den veien måtte de gå dersom de skulle handle. En veldig lang tur! Underveis treffer jeg på ei elgku, to hoggormer og jager opp to røyer.

Når veien tar bråslutt, er det bare å parkere sykkelen og lete etter stien ned til Sjøenden. Takket være forklaringer fra kjentfolk, klarer jeg til slutt å finne den lille stien som fører meg inn på Børli-stien. Den er merket. Etter et par kilometer går jeg ned den bratte stien og skimter Storbørja, som glinser i solskinnet. Og der. Der ligger husmannsplassen Sjøenden. Det føles som verdens ende.  

Men her var det fullt av mennesker fra tidlige tider fram til familien Kvesetberget flyttet herfra på begynnelsen av 1950-tallet.

Jeg går langs sjøen, søker etter spor. Her vasket og skylte de tøyet sommer og vinter. Der må den gamle robåten ha ligget. Den som veltet mens Anne og søsteren Gunhild skiftet på å ro hjem fra skolen. De reddet de to småbrødrene sine i båten fra drukningsdøden en iskald dag i oktober 1935. En dramatisk redning som ga jentene Carnegies heltemedalje og en god slump penger.

Like etter krigen ble det bygd nytt hus på Sjøenden og det gamle ble revet. Det nye huset står og forfaller. Fjøset og låven er borte.

Brønnhuset har også ramlet sammen. Fra husets annenetasje vinker gardinrester friskt i de ruteløse vinduene. Rundt huset blomstrer hvitveis, humler summer i lufta og er nysgjerrige på den gule sykkeljakka mi. Ingen andre lyder enn fuglekvitter. Dette er dyrenes rike. Noen kaller det ulveland.

I kjøkkenet i det gamle huset oppdaget Anne Kvesetberget en dag under krigen at det satt tre russiske flyktninger ved bordet. Hun fulgte dem den samme stien som jeg har gått opp fra huset og helt fram til Børli. Det er bratt, myrlendt og skogen står tett.

 I dag: Inngangpartiet har ramlet ned, det virker ikke helt trygt å gå inn i det som i dag framstår som et spøkelseshus. Besøkende har etterlatt knuste flasker, rustne blikkbokser og annet. Det fører flere huler inn under huset. Grevling, kanskje?

 Nysgjerrigheten vinner. Jeg må inn. Gulvet ser ikke særlig solid ut, men viser seg å bære trygt. En minnebok åpner seg. Hvem trenger å dra langveis for å oppleve eventyr?

Bildene får fortelle litt mer om opplevelsen. Huset har hatt flere leietakere etter at familien Kvesetberget flyttet ut like etter krigen. Men nå har det stått ubebodd i mange år.

Mer om familien og spesielt Anne, kan du lese om i den nye boka mi. De spilte en viktig rolle i flyktningetrafikken og bidro til å redde svært mange liv. Samtidig risikerte de sine egne liv.

Den nye boka håper jeg å ha ferdigtrykt 20.oktober i år.

Etter et par timer med sykkel er det slutt på veien. Hvor går stien til Sjøenden?

Et kvarters tur på stien, så skimtes Sjøenden og en glitrende Storbørja.

En idyllisk plass. Her lekte mange barn under krigen. De måtte også gjøre en innsats.

Baksiden av huset.

Slik så Sjøenden ut for mange år siden. De opprinnelige bygningene er borte for lengst. Foto i privat eie.

Brønnen…

Velkommen inn. Inngangspartiet har falt ned på siden.

Kjøkkeninngang. Rask adkomst ned i kjelleren.

Sofakroken

Trapp til annenetasje. Holder den vekta mi?

Gang i annen etasje

Jeg fant, jeg fant…. Allers fra 1979. Det er mer enn 20 år siden Kvesetberget flyttet herfra.

Jentene på Kongsvingerbrua

Da Kongsvingerbrua ble sprengt i april 1940, fikk den et spesielt utseende, som fascinerte mange. Den ble et yndet motiv. Ett spesielt foto ble ikonisk: av en mann og to småjenter gående på broa. Borghild Hernæs var en av jentene. I et intervju forteller 90-åringen litt fra sitt begivenhetsrike liv. Les hennes beretning og se interessante bilder her:

Livsfarlig billettkontroll

Da jernbaneskinnene bredte seg utover landet i siste halvdel av 1800-tallet, hadde konduktørene en livsfarlig jobb når de skulle kontrollere billettene. I vognene var det bare adskilte, små kupeer uten innvendig gjennomgang. Konduktørene måtte derfor balansere på utsiden av vognene for å nå passasjerene. Dørene inn til kupeene var låst mellom stasjonene. Kontrollen foregikk gjennom vinduet i fart etter at toget hadde forlatt stasjonen. Det skulle bli skjebnesvangert for mange jernbaneansatte. En av dem som ble utsatt, var odølingen Gunnar Andersen Nordal.

Ler mer her:

Hyggelig bokbad

En artig opplevelse å bli bokbadet for første gang. Lars Ovlien og jeg fikk en fin samtale om bøkene mine og planene framover under Silppufestivalen 2023 på Øiermoen fredag 8. september.

Foto fra nettsiden til Silppufestivalen. Her er det Oddvar Karvainen Øieren som blir bokbadet av Lars Ovlien.

Ettermiddagen før fikk jeg en forespørsel fra Lars om jeg kunne erstatte lyriker Victoria Dalsberget, som hadde blitt syk. Selvfølgelig sa jeg ja. Dermed ble jeg en av tre forfattere som skulle delta på et tre timer langs bokbad - med pauser - i kulturhuset på Øiermoen.. Førstemann ut var Oddvar Karvainen Øieren, en produktiv forfatter og dramatiker, som har skrevet en rekke morsomme historier fra oppveksten sin på Øiermoen. Det ble jo som å hoppe etter Wirkola, men jeg tror Lars og jeg fikk til en brukbar samtale. Jeg kjenner jo Lars godt fra tidligere. Vi har en felles interesse for lokalhistorie, og han var mentor til den første boka mi, “Den are sia. Historier om dem som holdt hjula igang.”

Vi kunne gjerne holdt på lenger enn de 40 minuttene som var avsatt, men forfatter Dag Kjensmo sto klar til å overta. Jeg fikk en prat med flere av tilhørerne etterpå. Ei dame fortalte at hun husket meg fra Hedmark Lydavis (for blinde og svaksynte), som jeg laget tidlig på 1980-tallet. Moren hennes var blind og satte stor pris på å få kassetten med lydavisa hver gang. Hadde nesten glemt at jeg laget den…Tenk, dengang brukte vi kassetter.

Artig opplevelse å få være en del av denne helt spesielle festivalen. Så takk for at jeg fikk bli stand-in!

Takk for alle donasjonene. Hva ble pengene brukt til?

Anne Høstad With og jeg samlet inn penger fra venner og bekjente før, mens og etter at vi var to uker på Chios. Vi var frivillige hjelpearbeidere for organisasjonen Offene Arme, hvor greske Toula, (Pothiti Kolimilidi) er lederen. De innsamlede midlene - etterhvert over 40 000 kroner - ble brukt til å handle inn klær, sko, toalettartikler og andre ting til flyktningene i leiren Vial. I bloggen nedenfor finner du mer om gavene. Takk igjen til alle dere gode mennesker som ga og gir penger. Vi ser at dere gjør en forskjell for folk på flukt!

Gå til bloggen:

Gubbetreff om flyktninger og bok

I mitt tidligere liv som reporter for NRK og Glåmdalen har jeg ofte vært i Eidskog. Det er noe eget med denne grensebygda som alltid gjør at jeg føler meg spesielt velkommen. Sånn var det også torsdag formiddag da jeg var invitert til Gubbetreff på Magnor. Tror det må ha vært 40-50 gubber i alle aldre der, interesserte tilhørere. Selv om jeg så noen småduppe litt av og til. :D

Egentlig var jeg invitert for å fortelle litt fra den siste boka mi “Helter Svikere Hverdagen Historier om krigen og Kongsvinger”, men ble heldigvis oppfordret til også å fortelle om den siste runden som frivillig hjelpearbeider hos Offene Arme på Chios. Anne Høstad With og jeg kom hjem derfra for litt over en uke siden. For egen del føler jeg meg fortsatt litt preget av oppholdet. Sliten, fornøyd men mest av alt takknemlig. Det er ikke alle som har muligheten til å dra til et fremmed land å gjøre en liten forskjell for folk på flukt. Men det er jo godt mulig å gjøre en forskjell for noen også i eget nærmiljø.

Spesielt hyggelig var det å ha flere tidsvitner fra krigen som tilhørere, blant dem Odd Kvesetberget som bodde i Børja-traktene og hjalp flyktningene. Hans historie har heldigvis noen skrevet ned.

Noen ville også gjerne fortelle andre historier om hva de eller deres foreldre eller andre slektninger hadde opplevd i de fem krigsårene. Krigen blir vi nok aldri ferdig med, spesielt i disse dager med overfallet på Ukraina som bakteppe. Flere av deltakerne på gubbetreffet sammenlignet også de soldatene som nå kjemper i Ukraina på begge sider med soldatene som deltok i krigen i Norge. Har de unge soldatene egentlig noe valg? Jeg har et sterkt inntrykk av at de vanlige, tyske soldatene som kom til f.eks. Kongsvinger oppførte seg skikkelig. Det var de norske nazistene og de tyske gestapistene som gjorde hverdagen vanskelig for folk og sto for forfølgelse, tortur og drap.

Foreløpig har jeg holdt disse foredragene gratis for foreninger og lag som har ønsket meg velkommen. Ønsket er både boksalg, informere om innholdet og få til en hyggelig sammenkomst. Etterhvert sitter jeg med en liten samling av lysestaker og andre ting som takk. I tillegg til blomster og vinflasker. Gubbene på Magnor ga meg to vinglass med en spesiell påskrift. Ikveld skal de innvies. Takk til gubbene i Eidskog!

Oppdatering i bloggen om å hjelpe folk på flukt

Å komme hjem igjen til Kongsvinger og Norge etter å ha vært tett sammen med barn, kvinner og menn på flukt og andre frivillige føles alltid som en slags kræsjlanding. Det tar et par uker før jeg føler at jeg er helt tilbake til vanlig hverdag og slutter å tenke på vår velstand i trygge Norge sammenlignet med andres fattigdom, frykt og usikkerhet. Forsøke å glemme noen av de ansiktene og bildene jeg har inne i hodet og svelge unna følelsene som strømmer på. Men godt å vite at Anne, de andre frivillige hjelpearbeiderne og jeg har gjort en forskjell for våre medmennesker på flukt. De sier det med ord og blikk.

I bloggen nedenfor vil jeg fortsatt skrive en del og legge ut bilder. Etter en lang dag på jobb for Offene Arme var det ikke alltid energi nok til å fortelle om våre opplevelser og inntrykk. Det vil også komme en oversikt over alt det vi har handlet inn til flyktningene for donasjonene vi har fått: tilsammen over 30 000 kroner! Tusen takk for det!

Og for å ha sagt det; det går fortsatt an å gi, enten direkte til bankkontoen til Offene Arme eller via Anne og meg. Lederen for Offene Arme, Toula, handler da det du ønsker å bidra med i Hellas. Forøvrig oppfordrer jeg også til å støtte den norske organisasjonen Dråpen i Havet, eller andre som hjelper folk på flukt.

Vipps: Anne Høstad With 916 98 346 * VeraWold 934 81 332

Veras konto for flyktningehjelp: 9713 10 33439

Offene Arme: www.cesrt.org

Dråpen i havet: www.drapenihavet.no

“Vi er alle i samme båt” Blogg om folk på flukt, strandet i Hellas.

Jeg gruer meg. Og gleder meg. Om noen dager setter Anne og jeg oss på flyet til Chios, hvor vi får være frivillige hjelpearbeidere hos Offene Arms (CESRT) i et par uker. Gjengen du ser på bildet er noen av dem vi skal samarbeide med. To av dem har jeg vært sammen med tidligere; GreskeToula, lederen for organisasjonen (som titter fram), og amerikanske Gary (bak henne). Det blir sjette gangen jeg drar til øyene i Hellas for å være medmenneske for folk på flukt. En opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. En opplevelse som setter spor og gir perspektiv. Ekstra gledelig er det å motta økonomisk støtte fra venner og bekjente. (Vipps 93481332) Det gir også en moralsk støtte, som er god å lene seg på. Bloggen finner dere nedenfor på denne siden.

Krigens tøffe damer

De tok seg av sårede og døde soldater. De lagde mat til de stridende mens kampene pågikk. De produserte forbindingsutstyr og annet nødvendig materiale. Samtidig sto de oftest hovedansvarlig for familiens ve og vel. Lottene og alle de andre kvinnene i Kvinnenes Arbeidshjelp gjorde en viktig og risikabel innsats under andre verdenskrig. Mange kvinner deltok også direkte i motstandsarbeidet som kurerer og hemmelige agenter. Men denne delen av krigshistorien er generelt lite tatt vare på.

Nylig holdt jeg foredrag om Kongsvinger-kvinnenes tøffe innsats under krigen, - både som aktive medlemmer i Kvinnenes Arbeidshjelp og som kurerer med livet som innsats. Det ble en svært givende kveld i Kongsvinger Inner Wheel med mange interesserte tilhørere. Flere ga uttrykk for at dette var helt ukjent stoff.

Snart kommer det en artikkel om Kongsvinger-kvinnene i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger Historielag, men i boka “Helter Svikere Hverdagen Historier om krigen og Kongsvinger” kan du lese adskillig flere interessante, spennende og rørende historier om kvinnene i en uhyre vanskelig tid.

Jeg er glad for å kunne bidra til at litt av livet til noen få av disse heltene blir bedre kjent.

Mye hyggelig oppmerksomhet

2022 ble et begivenhets rikt år

Like før jul kom tidligere kollega i Glåmdalen, Jens Haugen, på besøk og hadde et langt intervju med meg om det jeg holder på med. Det resulterte i fire sider i Glåmdalen 17. desember 2022. Utgangspunktet for intervjuet var Kunnskapsprisen jeg fikk fra Høgskolesenteret i Kongsvinger en måned tidligere. Er ikke så glad i så mye oppmerksomhet omkring min egen person, ønsker mer fokus på det jeg holder på med. Men Jens gjorde en god jobb, og det ble jo god PR for den nye boka mi.

Ulike foreninger har også begynt å ta kontakt for å få meg til å komme å fortelle om boka. Foreløpig har jeg vært i Kongsvinger Rotary, på Seniorsenteret og i Vinger Rotary. Snart står Inner Wheel i Kongsvinger for tur. Hyggelig å bli spurt, og morsomt å holde foredrag for så mange interesserte mennesker. Mange får seg en aha-opplevelse når de før høre historiene fra boka.

Salget går også veldig bra, selvfølgelig med en topp i gavemånedene november og desember. Men fortsatt selger Norli på Kongssenteret daglig flere bøker. Det går også mer av den første boka mi fra 2018, “Den are sia. Historier om dem som holdt hjula i gang.”

Så 2022 ble et begivenhetsrikt år. Det startet med stygt håndleddsbrudd, helvetesild og korona, men etter det gikk alt så meget bedre… Synd bare at flere av kildene i den siste boka gikk ut av tida dette året: Knut Strengelsrud, Svein Arne Tvedt og Marit Flikka. De var alle viktige bidragsytere. Takk!

Lærerfangene som ikke lot seg knekke

20. mars 1942 arresterte norsk politi rundt 1000 mannlige lærere fordi de nektet å melde seg inn i det nazifiserte Norsk Lærersamband. En stor del av dem ble først sendt til Jørstadmoen, hvor de ble hundset og hersjet med for å la seg knekke. Så sendes de videre til arbeidsleire i Kirkenes. Flere av lærerne kom fra Kongsvinger og resten av Innlandet. I boka “Helter. Svikere. Hverdagen. Historier om krigen og Kongsvinger” kan du lese om opplevelsene til lærerne og også om deres kollega Gudrun Løken ved folkeskolen i Kongsvinger. Hun var innbitt nazist, tvang elevene til Hitler-hilsen og straffet dem med linjal. To av elevene har latt seg intervjue om dette i boka.

Lærerne jages fra toget på Fåberg til fangeleiren på Jørstadmoen. Trusselen om å bli skutt henger over dem. Dersom en mann rømmer, blir ti skutt. Tegning av Herløv Åmland fra boka “Kirkenesferda 1942”

-De klarte aldri å knekke humøret mitt!

Jøden Josef Berg overlevde Auswitsch

Josef Berg måtte flykte fra jødeforfølgelsen i Østerrike i 1938. Her er han fotografert etter løslatelsen fra et fengsel i Wien. Han var 18 år og fengslet på grunn av politisk virksomhet. (Foto eies av John Berg)

Josef Berg var en ressurssterk, engasjert mann med mange talenter. Men han var jødisk flyktning fra Østerrike da han kom til Norge i 1938, og etter et par års opphold i Kongsvinger og Oslo, ble han som så mange andre jøder sendt til Auswitsch. Han ble ikke sendt med Donau, men med Monte Rosa, som dro fra kaia i Oslo samme dag; 26. november 1942. Alt fokus er i ettertid satt på Donau, som jo hadde flest jøder med seg ombord. Monte Rosa dro heller ikke direkte til Stettin i Polen slik Donau gjorde, men til Århus, hvor de jødiske fangene ble transportert videre med tog til Hamburg og videre til Berlin. Så endte ferden for de fleste i Auswitsch.

Josef forteller om dette i sine memoarer som ligger på Arbeiderbevegelsens arkiv på nettet.

Et av kapitlene i boka “Helter. Svikere. Hverdagen” handler om Josef, som forteller at han hadde en fin tid i Kongsvinger før han måtte forlate byen.

Før Josef Berg og de andre Grini-fangene ble sendt til utryddelsesleirene, ble de stilt opp og fikk noen ord til farvel. Det var Grini-sjefen Julius Denzer som ga dem følgende ord med på veien: “Si farvel til landet, for dere vil aldri få se det igjen.” Men Josef overlevde, ikke minst takket være sin vakre stemme, og gode humør. “De greide aldri å knekke humøret mitt. Jeg kunne synge når som helst og hvor som helst,” skriver Josef i sine memoarer.

Josef Berg likte seg godt i Kongsvinger da han bodde der, og vendte flere ganger tilbake etter krigen. Et paradoks er det at plageånden fra Grini, Julius Denzer, måtte sone en del av dommen sin i Kongsvinger fengsel. Det er en annen historie, som jeg skriver om i kapittelet “Lille Reidun som ble tyskernes maskot”.

Tv-intervju med krigshelten Reidar

En av de villeste og blodigste forsvarskampene i Norge i april 1940 fant sted på Rustad utenfor Kongsvinger. 15 nordmen og en stort antall tyskere ble drept, 11 bygninger ble brent ned og flere dyr gikk med. Reidar Kristiansen var en av dem som ble hardt såret. Han ble skutt i ryggen og ble tatt hånd om av Erna Borghagen, som satt og mjølket kuene i fjøset da tyskerne kom. Reidar ble liggende blødende i snøen, var kald og våt. Seinere fortalte Erna (gift Brunsell) at Reidar var det hun kalte i “dårlig humør”. Da Glåmdalen mange år seinere førte Erna og Reidar sammen igjen, fortalte Erna at hun godt husker opplevelsen: “Jeg husker at jeg skiftet strømper på deg og presset et rent håndkle inn i det blødende såret du hadde i brystet. Du lå ubevegelig på ryggen og du la merke til et hjørneskap som sto der. Det skapet har far min snekret, sa du”, forteller Erna. I boka kan du lese mer om opplevelsene til Erna, Reidar og andre enkeltpersoner da tyskerne angrep Kongsvinger.

Her kan du se et innslag med Reidar Kristiansen i et opptak fra NRK. Innslaget begynner etter ca. 6 minutter.

NRK Skole – Lærerike programmer og klipp

,

Stor interesse for bok og foredrag

,

Rundt 100 personer fra fjern og nær ønsket å høre foredraget om boka på biblioteket. (Foto; Lisa Wold Eriksen)

Så gøy at det er så stor interesse for den nye boka! Rundt 100 møtte i Kongsvinger bibliotek torsdag 27.10.22 for å høre foredraget mitt. Kongsvinger og Vinger Historielaget sto som vertskap.

Spesielt gledelig var det at flere av tidsvitnene kom: Per-Øivind Skarphol, Arnfinn Gulli Hanssen og Gerd Ruud. Også slektningene til andre som er med i boka kom, noen langveis fra. For meg var det ekstra gledelig og litt rørende…Også flere av bidragsyterne var med. Inger-Elsa Kjustad, datter av politimannen Arild Skyrudhaugen, fortalte om en kritisk episode faren hennes opplevde under krigen. Skyrudhaugen spilte en risikabel dobbeltrolle under krigen. Han lagde falske papirer, hjalp flyktninger og varslet hendelser. En av mange helter som er med i historiene.

Marit Flikka, et av tidsvitnene, skulle vært til stede. Hun gikk ut av tida noen dager før. Ekstra viktig å ha fått med hennes fortelling. Det satte barna hennes, som var til stede, stor pris på. Tenk om vi alle kunne være flinkere til å ta vare på de historiene som nå blir borte med de siste tidsvitnene.

Foredraget var i regi av Kongsvinger og Vinger historielag, med Arve Urlin i spissen. Historielaget har også gitt et romslig bidrag til trykking av boka. Når man gir ut bok på eget forlag er slike bidrag enormt viktige. Boka er også sponset av Kongsvinger kommune og Kongsvinger Lions.

Fra venstre Øivind Roos, Alf M. Lilleengen fra kommunen, en rosa forfatter og Lars Ovlien. (Foto: Øyvind Engh)

Stappa fullt Kulturstreif - og boka var med.

Morgenen etter lanseringa bar det rett i studio til Mitt Kongsvinger og Kulturstreif med Øivind Roos og Lars Ovlien. Der var også Alf Mathias Lilleengen fra Kongsvinger kommune med. Blir veldig imponert over Øivind og Lars, som bokstavelig talt renner over med sine kunnskaper. Her er det lite pinlig stillhet! Selv med min bakgrunn fra NRK føler jeg meg som en treiging i sammenligning med disse gutta.

Samme morgen sendte Radio Kongsvinger et intervju med meg, som ble gjort kvelden før. Det ble sendt tre ganger.

Morsomt var det også at Hilde Røe fra Norli på Kongssenteret ringte samme morgen og ba meg komme med bøker dit. Hun hadde allerede folk som ventet på den. I første omgang leverte jeg 60-70 bøker dit. Bokhandelen Ark er litt mer beskjeden, og vil vel se an interessen. De ønsket fem eksemplarer.

Mange har også fått boka i postkassene sine. Jeg tar imot bestillinger, signerer om ønskelig og leverer direkte i postkassa. Bra service, eller?