Krigshelter

Sjøenden – full av dramatisk historie

Utsikt fra annen etasje mot Storbørja

Bli med på oppdagelsesreise

Hvordan bodde egentlig familien Kvesetberget, som hjalp så mange flyktninger under krigen? Og spesielt unge Anne, som var grenselos for tre russere? At husmannsplassen og hjemmet deres i Sjøenden var veiløs og den mest avsidesliggende på Speismark, var jeg klar over. Men først etter å ha vært der er det lettere å forestille seg hvordan de levde.

Hvordan komme seg dit? Jeg studerer kart og snakker med kjentfolk. Med så mange bommer på skogsbilveiene er det enklest å ta seg fram på sykkel, som også gir en helt annen opplevelse av naturen. Jeg sykler fra Kongsvinger til Galterud og derfra oppover de bratte bakkene på Heibergveien til jeg kom innerst i Børjaveien helt i sørenden av Stor-Børja. Den veien måtte de gå dersom de skulle handle. En veldig lang tur! Underveis treffer jeg på ei elgku, to hoggormer og jager opp to røyer.

Når veien tar bråslutt, er det bare å parkere sykkelen og lete etter stien ned til Sjøenden. Takket være forklaringer fra kjentfolk, klarer jeg til slutt å finne den lille stien som fører meg inn på Børli-stien. Den er merket. Etter et par kilometer går jeg ned den bratte stien og skimter Storbørja, som glinser i solskinnet. Og der. Der ligger husmannsplassen Sjøenden. Det føles som verdens ende.  

Men her var det fullt av mennesker fra tidlige tider fram til familien Kvesetberget flyttet herfra på begynnelsen av 1950-tallet.

Jeg går langs sjøen, søker etter spor. Her vasket og skylte de tøyet sommer og vinter. Der må den gamle robåten ha ligget. Den som veltet mens Anne og søsteren Gunhild skiftet på å ro hjem fra skolen. De reddet de to småbrødrene sine i båten fra drukningsdøden en iskald dag i oktober 1935. En dramatisk redning som ga jentene Carnegies heltemedalje og en god slump penger.

Like etter krigen ble det bygd nytt hus på Sjøenden og det gamle ble revet. Det nye huset står og forfaller. Fjøset og låven er borte.

Brønnhuset har også ramlet sammen. Fra husets annenetasje vinker gardinrester friskt i de ruteløse vinduene. Rundt huset blomstrer hvitveis, humler summer i lufta og er nysgjerrige på den gule sykkeljakka mi. Ingen andre lyder enn fuglekvitter. Dette er dyrenes rike. Noen kaller det ulveland.

I kjøkkenet i det gamle huset oppdaget Anne Kvesetberget en dag under krigen at det satt tre russiske flyktninger ved bordet. Hun fulgte dem den samme stien som jeg har gått opp fra huset og helt fram til Børli. Det er bratt, myrlendt og skogen står tett.

 I dag: Inngangpartiet har ramlet ned, det virker ikke helt trygt å gå inn i det som i dag framstår som et spøkelseshus. Besøkende har etterlatt knuste flasker, rustne blikkbokser og annet. Det fører flere huler inn under huset. Grevling, kanskje?

 Nysgjerrigheten vinner. Jeg må inn. Gulvet ser ikke særlig solid ut, men viser seg å bære trygt. En minnebok åpner seg. Hvem trenger å dra langveis for å oppleve eventyr?

Bildene får fortelle litt mer om opplevelsen. Huset har hatt flere leietakere etter at familien Kvesetberget flyttet ut like etter krigen. Men nå har det stått ubebodd i mange år.

Mer om familien og spesielt Anne, kan du lese om i den nye boka mi. De spilte en viktig rolle i flyktningetrafikken og bidro til å redde svært mange liv. Samtidig risikerte de sine egne liv.

Den nye boka håper jeg å ha ferdigtrykt 20.oktober i år.

Etter et par timer med sykkel er det slutt på veien. Hvor går stien til Sjøenden?

Et kvarters tur på stien, så skimtes Sjøenden og en glitrende Storbørja.

En idyllisk plass. Her lekte mange barn under krigen. De måtte også gjøre en innsats.

Baksiden av huset.

Slik så Sjøenden ut for mange år siden. De opprinnelige bygningene er borte for lengst. Foto i privat eie.

Brønnen…

Velkommen inn. Inngangspartiet har falt ned på siden.

Kjøkkeninngang. Rask adkomst ned i kjelleren.

Sofakroken

Trapp til annenetasje. Holder den vekta mi?

Gang i annen etasje

Jeg fant, jeg fant…. Allers fra 1979. Det er mer enn 20 år siden Kvesetberget flyttet herfra.

Krigens tøffe damer

De tok seg av sårede og døde soldater. De lagde mat til de stridende mens kampene pågikk. De produserte forbindingsutstyr og annet nødvendig materiale. Samtidig sto de oftest hovedansvarlig for familiens ve og vel. Lottene og alle de andre kvinnene i Kvinnenes Arbeidshjelp gjorde en viktig og risikabel innsats under andre verdenskrig. Mange kvinner deltok også direkte i motstandsarbeidet som kurerer og hemmelige agenter. Men denne delen av krigshistorien er generelt lite tatt vare på.

Nylig holdt jeg foredrag om Kongsvinger-kvinnenes tøffe innsats under krigen, - både som aktive medlemmer i Kvinnenes Arbeidshjelp og som kurerer med livet som innsats. Det ble en svært givende kveld i Kongsvinger Inner Wheel med mange interesserte tilhørere. Flere ga uttrykk for at dette var helt ukjent stoff.

Snart kommer det en artikkel om Kongsvinger-kvinnene i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger Historielag, men i boka “Helter Svikere Hverdagen Historier om krigen og Kongsvinger” kan du lese adskillig flere interessante, spennende og rørende historier om kvinnene i en uhyre vanskelig tid.

Jeg er glad for å kunne bidra til at litt av livet til noen få av disse heltene blir bedre kjent.

Tv-intervju med krigshelten Reidar

En av de villeste og blodigste forsvarskampene i Norge i april 1940 fant sted på Rustad utenfor Kongsvinger. 15 nordmen og en stort antall tyskere ble drept, 11 bygninger ble brent ned og flere dyr gikk med. Reidar Kristiansen var en av dem som ble hardt såret. Han ble skutt i ryggen og ble tatt hånd om av Erna Borghagen, som satt og mjølket kuene i fjøset da tyskerne kom. Reidar ble liggende blødende i snøen, var kald og våt. Seinere fortalte Erna (gift Brunsell) at Reidar var det hun kalte i “dårlig humør”. Da Glåmdalen mange år seinere førte Erna og Reidar sammen igjen, fortalte Erna at hun godt husker opplevelsen: “Jeg husker at jeg skiftet strømper på deg og presset et rent håndkle inn i det blødende såret du hadde i brystet. Du lå ubevegelig på ryggen og du la merke til et hjørneskap som sto der. Det skapet har far min snekret, sa du”, forteller Erna. I boka kan du lese mer om opplevelsene til Erna, Reidar og andre enkeltpersoner da tyskerne angrep Kongsvinger.

Her kan du se et innslag med Reidar Kristiansen i et opptak fra NRK. Innslaget begynner etter ca. 6 minutter.

NRK Skole – Lærerike programmer og klipp

Aslaug - ung, modig og torturoffer

Aslaug Sønsterud var bare 18 år da hun ble aktiv i motstanden mot okkupasjonsmakta. Hun var datter av XU-agent og lokomotivfører Ottar Sønsterud i Kongsvinger. Aslaug var modig og storkjefta, ble fengslet og torturert på Møllergata 19. Seinere havnet hun på Grini. I fangeavdelingen på Ullevål sykehus i Oslo traff hun Kåre Iversen Hafstad.

De to 18-åringene ble kjærester og planla et liv sammen. Men Kåre ble henrettet noen måneder seinere. Hans forbrytelse: “begunstigelse av fienden”. Sammen med noen andre forsøkte han å komme seg over til England i båt. Sangeren og forfatteren Per Vollestad har tonesatt brevet som Kåre skrev til sin mor noen timer før dødsdommen skulle fullbyrdes. Men Vollestads tillatelse gjengis sangen her:

https://www.facebook.com/100000309918290/videos/751632775967619/

EN HEMMELIG HENRETTELSE

Aslaug Sønsteruds kjæreste, Kåre Iversen Hafstad, regnet med å få ett års fengsel fordi han forsøkte å rømme til England med båt. Han ble isteden det yngste offeret under en hemmelig henrettelse på Håøya 25. februar 1942. Kåre skrev et brev til moren før henrettelsen, et brev som har rørt mange. (se linken over).


Rundt 100 personer fra fjern og nær ønsket å høre foredraget i Kongsvinger bibliotek. (Foto; Lisa Wold Eriksen)