Bli med på oppdagelsesreise

Hvordan bodde egentlig familien Kvesetberget, som hjalp så mange flyktninger under krigen? Og spesielt unge Anne, som var grenselos for tre russere? At husmannsplassen og hjemmet deres i Sjøenden var veiløs og den mest avsidesliggende på Speismark, var jeg klar over. Men først etter å ha vært der er det lettere å forestille seg hvordan de levde.

Hvordan komme seg dit? Jeg studerer kart og snakker med kjentfolk. Med så mange bommer på skogsbilveiene er det enklest å ta seg fram på sykkel, som også gir en helt annen opplevelse av naturen. Jeg sykler fra Kongsvinger til Galterud og derfra oppover de bratte bakkene på Heibergveien til jeg kom innerst i Børjaveien helt i sørenden av Stor-Børja. Den veien måtte de gå dersom de skulle handle. En veldig lang tur! Underveis treffer jeg på ei elgku, to hoggormer og jager opp to røyer.

Når veien tar bråslutt, er det bare å parkere sykkelen og lete etter stien ned til Sjøenden. Takket være forklaringer fra kjentfolk, klarer jeg til slutt å finne den lille stien som fører meg inn på Børli-stien. Den er merket. Etter et par kilometer går jeg ned den bratte stien og skimter Storbørja, som glinser i solskinnet. Og der. Der ligger husmannsplassen Sjøenden. Det føles som verdens ende.

Men her var det fullt av mennesker fra tidlige tider fram til familien Kvesetberget flyttet herfra på begynnelsen av 1950-tallet.

Jeg går langs sjøen, søker etter spor. Her vasket og skylte de tøyet sommer og vinter. Der må den gamle robåten ha ligget. Den som veltet mens Anne og søsteren Gunhild skiftet på å ro hjem fra skolen. De reddet de to småbrødrene sine i båten fra drukningsdøden en iskald dag i oktober 1935. En dramatisk redning som ga jentene Carnegies heltemedalje og en god slump penger.

Like etter krigen ble det bygd nytt hus på Sjøenden og det gamle ble revet. Det nye huset står og forfaller. Fjøset og låven er borte.

Brønnhuset har også ramlet sammen. Fra husets annenetasje vinker gardinrester friskt i de ruteløse vinduene. Rundt huset blomstrer hvitveis, humler summer i lufta og er nysgjerrige på den gule sykkeljakka mi. Ingen andre lyder enn fuglekvitter. Dette er dyrenes rike. Noen kaller det ulveland.

I kjøkkenet i det gamle huset oppdaget Anne Kvesetberget en dag under krigen at det satt tre russiske flyktninger ved bordet. Hun fulgte dem den samme stien som jeg har gått opp fra huset og helt fram til Børli. Det er bratt, myrlendt og skogen står tett.

I dag: Inngangpartiet har ramlet ned, det virker ikke helt trygt å gå inn i det som i dag framstår som et spøkelseshus. Besøkende har etterlatt knuste flasker, rustne blikkbokser og annet. Det fører flere huler inn under huset. Grevling, kanskje?

Nysgjerrigheten vinner. Jeg må inn. Gulvet ser ikke særlig solid ut, men viser seg å bære trygt. En minnebok åpner seg. Hvem trenger å dra langveis for å oppleve eventyr?

Bildene får fortelle litt mer om opplevelsen. Huset har hatt flere leietakere etter at familien Kvesetberget flyttet ut like etter krigen. Men nå har det stått ubebodd i mange år.

Mer om familien og spesielt Anne, kan du lese om i den nye boka mi. De spilte en viktig rolle i flyktningetrafikken og bidro til å redde svært mange liv. Samtidig risikerte de sine egne liv.

Den nye boka håper jeg å ha ferdigtrykt 20.oktober i år.