Krigsbarn

Nazisjefens hundehus på festningen

Et lite, men spesielt krigsminne

Kongsvinger festning spilte en viktig rolle under og etter andre verdenskrig. I muren foran offisersmessa inne på festningen ligger et hundehus som er et spesielt vitnesbyrd om en liten del av historien. Huset er laget av en av rundt 100 Grini-fanger som var der under krigen. Gjennom en bedre behandling skulle de påvirkes til å bli nazister. Noen av fangene mente at de også var tenkt som avlsokser for kommende tyske generasjoner. Fangene ble plukket ut blant landets fremste idrettsmenn og andre med typisk arisk utseende.

Hundehuset ligger godt bevart i muren foran kommandantboligen. (Foto: Vera Wold)

Den tyske kommandanten Beyermann med hunden som fikk eget hus. (Foto tilhører Trond B. Karlsen.)

Den første gruppa på rundt 20 mann ble fraktet fra Grini til Kongsvinger våren 1943  og besto av landets fremste skihoppere. Blant dem var verdensmesteren Birger Ruud. De ble avløst av en gruppe aktive motstandsmenn fra Agder. En av dem var Olaus Aanesland. Han var tømmermann og en nevenyttig kar. Han og de andre fangene ble brukt blant annet til sprengning, grøftegraving og muring av trapper, terrasser og forstøtningsmurer. Finere murerarbeid tok Olaus seg av.  

Beyermann var den tyske sjefen på festningen fra 1941 og fram til freden. Han var visstnok et ordensmenneske med sans for detaljer. I flere uttalelser fra de norske fangene fikk kommandanten gode vitnesmål. Han ga dem stor frihet. Når sjefen hans kom for å inspirere forholdene, sørget han for at fangene fikk ryddet bort alle private ting i et eget avlåst lokale.

Grinifangene ble satt til mye tungt arbeid. ( Foto tilhører Trond B. Karlsen.)

Pølseglad hund

 Beyermann hadde en stor schäfer som fulgte ham overalt. Den var visstnok ganske bisk, men etter at en av fangene i kjøkkentjeneste ga den pølser, så ble den også venn med de andre fangene, forteller Kjell Kullmann.

Tyskerne gjorde en del endringer på festningen, blant annet ble tretrappene foran offisersmessa revet og erstattet av en mur, som fortsatt står der i dag. Inni muren ville Beyermann ha et hundehus til schäferen sin. Olaus Aanesland tok på seg jobben og lagde det helt spesielle hundehuset som fortsatt finnes i dag. Åpningen er ikke så stor, men rommet utvider seg etter hvert og er rundt 1,5 meter dypt, og foret inn med planker. Smijernsporten er laget med sans for detaljer, og det sies at noen besøkende har brukt det til egen hund.  Mange barn har i ettertid hatt det moro med å klatre inn i det.

Frida Mindsal får god plass i hundehuset. (Foto: Bestefar Erik Haug.)

Og så kom friheten

 Hvordan det gikk med idrettsfangene og de andre fangene med arisk utseende etter «ferieoppholdet» i Kongsvinger? Eksperimentet var lite vellykket når det gjaldt indoktrineringen. Alle vendte tilbake til det strenge regimet på Grini, mange av dem ble sendt til konsentrasjonsleirene i Tyskland. Mange døde der. En av dem som ble sendt var Olaus Aanesland. Han var blant annet i dødsleiren Birkenau, men kom fra det med livet.

 Da meldingen om at tyskerne kapitulerte i mai 1945, troppet Beyermann og hunden hans opp hos fangene og fortalte at de var fri. Da fant de fram det fine, tyske brennevinet de hadde orget fra tyskernes lager og startet feiringen.

Fangene på festningen er fri og skal reise hjem. Her er de sammen med noen av de gode vennene de fikk i Kongsvinger. Fra venstre Gudrun Sørensen (gift Onsrud), Trulse Hauge Olsen (gift Karlsen) og Anne Marie Tutta Taubøll (gift Gilhuus) (Foto fra Trulses album tilhører Trond Karlsen)

 Beyermann endte karrieren sin i Hedmark med et kort opphold i den tyske fangeleiren på Terningmoen. Her troppet norsk politi, Heimevernstyrkene og engelskmennene opp og tok rundt 100 gestapister til fange kort tid etter. Hva som skjedde med schäferhunden hans er en annen historie.  

Kilder:

Tom Anfinn Olsen: Private opptegnelser til barnebarna.

Solør-Odal nr. 2 1985 Artikkel om Kjell Kullmann.

Rastad, Per Erik: Festningens historie 3.

Sørbye, Øystein: Natzweilerfange nummer 7263. Utgitt av Natzweilergruppen 1997-2004

Glåmdalen 4.7.1945

 Mer info om festningsfangene i boka Det var da så lite…Krigens usynlige helter 

Denne artikkelen er tidligere publisert i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger Historielag. Et par fotos er lagt til her. Artikkelen er høsten 2026 også publisert i nettavisen MittKongsvinger.

            

 

 

 

 

 

 

Nazi-ordførerens sønn

Barna ble krigens uskyldige ofre. Thomas var sønn av den overbeviste nazisten, ordføreren og handelsskolegründeren Ragnar Talhaug i Kongsvinger. Han opplevde å bli mobbet både under og etter krigen, men klarte seg allikevel bra i ettertid. Han glemmer aldri da han fikk et gevær stukket i magen av bryske heimevernsmenn da faren ble arrestert.

“Kom til fengslet, så skal jeg vinke til deg"!” sa Ragnar Talhaug da han brutalt ble arrestert. Sønnen Thomas lagde et bilde av det, som han fortsatt har i dag. (Foto: Vera Wold 2023)

Thomas Talhaug var ni år da tyskerne okkuperte Norge i april 1940. Faren Ragnar ble raskt en overbevist nazist, han var redd for bolsjevismen og valgte okkupantenes side. Hjemme ble det aldri snakket politikk, men Thomas opplevde å bli mobbet av andre gutter.

I boka “Det var da så lite… Krigens tause helter”, forteller han om sine opplevelser:

«Far hadde jo mange gode venner og kamerater, blant annet Rolf Jacobsen, og flere andre.(nevner navn) Alle disse var medlemmer og fikk med seg han far og da. Uten at vi skjønte det. Jeg var ikke gamle karen, men jeg var altså mellom 9 og 14 år når krigen var, så jeg visste ikke hva han var med på, egentlig. Men jeg hadde jo kamerater som sa; Så dum faren din er som er med i NS, sa en av dem. Vet du hva som skjer med dere når krigen er over? Nei, sa jeg. – Da blir dere sendt til Bjørnøya. Å? sa jeg. Ja, nazister skal til Bjørnøya, sa denne kameraten min da.

Og jeg trodde på det, jeg.  Så jeg sa det hjemme til morgen min. – Vet du det, mor, sa jeg, vi kommer til å bli sendt til Bjørnøya, vi. -Nei, gutten min, sa mor. – Nå tuller du.  – Nei, kameratene mine sier det, sa jeg. – Det orker jeg ikke. Jeg tør ikke det. – Nei, gløm det, sa a.

Jeg husker det første året etter krigen.  Mor la merke til at jeg gikk ikke ut. -Hvorfor går du ikke ut, Thomas? Nei, sa jeg, Jeg vil være inne. Det var fordi dem var leie mot meg et par gutter. Jeg husker jeg gikk på tivoli for å ha det hyggelig sammen med noen gode kamerater. Hvis en av de to som alltid var lei mot meg fikk se meg: - Nei, pell deg hemmat, sa dem. De kalte meg nazi-sønn.

Ja, det gikk på det.  Pell deg hjem, din nazisønn! Ja, jeg turte ikke noe annet. Jeg gikk hjem. Men mor skjønte jo til slutt at det var noe, så hun sa: -Er det noe galt, Thomas! – Ja, det er noen som er så leie med meg. Dem jager meg. – Ja, hvem er det?  Ja, så sa jeg navnet på dem da. Da ringte hun og da slutta dem.  Det hadde gått nesten ett år. Jeg sa ingenting hjemme. Bare moren min skjønte at han Thomas han går ikke ut lenger. Han som er så glad i å være ute og leke og…

Ragnar Talhaug var ordfører i Kongsvinger fra januar 1941 til september 1942. Her sammen med en tysk, god venn, politimester Max Zambali fra Berlin og redaktør i Hedemarken Amtstidende, Kristoffer Omberg. Foto tilhører Thomas Talhaug.

Thomas sitter i dag i leiligheten sin i Øvre Langelandsvei i Kongsvinger omgitt av minner fra et langt liv i kunnskapens tjeneste. Han forteller åpent og ærlig om sine opplevelser uten å legge noe imellom. 94-åringen er en nøyaktig mann med god utdannelse, svært gode kunnskaper, lang yrkeserfaring i skolen og skarp hukommelse. Faren grunnla Talhaugs handelskole, kjent som en av de beste i landet. Hadde du gått på denne skolen, hadde du garantert jobb etter eksamen. Der startet Thomas også sin yrkeskarriere.

Selv har Thomas Talhaug aldri prøvd å skjule at faren var nazist under krigen. Han er opptatt av åpenhet og medmenneskelighet og har fulgt i farens fotspor også i åndelig retning. Ragnar Talhaug ble ikke bare avholdsmann, han ble personlig kristen og var med å bygge opp Metodistkirken i Kongsvinger. Der er Thomas også med i dag. Han er også en aktiv foredragsholder og har slett ikke tenkt å legge inn årene.