Alle i Kongsvinger kjente søstrene Digerud som var ansatt i den bitte-lille jernbanekiosken på Kongsvinger. Kristine og Julie hadde tøffe arbeidsdager i den uisolerte kiosken hvor vinden blåste tvers igjennom veggene.
Søstrene Digeruds utrolige og tøffe arbeidsplass står i dag på Norsk Jernbanemuseum på Hamar. (Foto fra Norsk Jernbanemuseum)
Det var Kongsvinger som fikk den første jernbanekiosken utenfor Kristiania. Det skjedde i 1884. Den ble kalt Urdahls-kiosken etter Stevelin Urdahl. Kiosken var bitteliten, omtrent som en gammeldags telefonkiosk. Den ble satt opp under det daværende overbygget over jernbanesporet. Ti år seinere fikk den et nytt liv som klesskap på kioskdamenes stabbur i Digerudlia, men er i dag godt bevart på Norsk Jernbanemuseum på Hamar.
Peter Waldemar Gornitzka var Kongsvingers første stasjonsmester. Han hadde stillingen fra 1862 fram til 1896. Det ble fortalt mange historier om Gornitzka, blant annet at han fikk så mange barn fordi det ga tillegg i lønningsposen. (Les mer om ham i boka “Den are sia.”)
Søstrene Kristine og Julie Digerud var 18 og 16 år gamle i 1885 da de fikk jobb i Urdahls-kiosken, som ble avløst av en større kiosk da Narvesen overtok ti år seinere. I 50 år hadde søstrene sitt daglige virke i jernbanekiosken. Da de begynte var Peter Waldemar Gornitzka stasjonsmester, og han var nok stolt da kiosken kom til hans område. Han var trolig fast innom kiosken fram til han gikk av i 1896.
Frysende kaldt og trangt
Kristine og Julie Digerud hadde tøffe arbeidsdager i den første jernbanekiosken som ble etablert utenfor Kristiania.
Det var bare plass til å stå oppreist i den lille, uisolerte kiosken, som ikke hadde noen varmekilde. Her sto de i minus 30 grader. Det blåste gjennom de tynne bordveggene. Tepper og skinnfeller ble brukt for å forsøke å holde varmen. Belysningen besto av ei parafinlampe. Damene sparte på parafinen og brukte lampa bare når det var mørkt, fortalte de i et intervju. For å nå opp til luka måtte de stå på en bunke aviser. Seinere ble en nyere og større utgave av Narvesen-kiosken flyttet inntil selve stasjonsbygningen.
Men den gamle Urdahl-kiosken gjorde nytte for seg etter at den ble erstattet av den nye. Gjenbruk var en naturlig del av livet. Søstrene Digerud fikk flyttet den inn på stabburet hjemme og brukte den som klesskap. Seinere kom den altså til heder og verdighet igjen på jernbanemuseet.
Den lille kiosken lå under taket over jernbanesporet. Seinere ble en større kiosk flyttet inntil stasjonsbygningen. Fotoet er tatt mellom 1900-1905. (Kilde: Digitalt Museum)
Avisene var person-fokusert også i 1932.
Kristine og Julie fortalt at de måtte gå opp og ned den bratte bakken mellom kiosken og familiens hus i Digerudlia. Det kunne være glatt og mye snø. Men oftest var det noen av naboene som måket en liten sti så de kunne komme fram. Men den dagen da Kristine brakk benet, skjedde det på kjøkkengulvet hjemme. Det kunne Kongsvinger Arbeiderblad fortelle i 1932.
Tjente 10 øre første dagen
Kioskkompaniets meddelelsesblad hadde et intervju om søstrenes erfaringer fra Urdahlskioskens dager i for en del år siden.
-Jeg glemmer ikke det første frammøtet, sier Kristine, jeg solgte for 40 øre og da var det 25 prosent provisjon. Det ble 10 øre netto på den turen.
Jeg syntes det var storartet å tjene 10 øre så lettvint. Jeg husker så tydelig at jeg gjorde den refleksjonen at det var akkurat til et franskbrød.
Ørebladet var en frisk avis som søstrene solgte i jernbanekiosken. (Faksimile fra nb.no)
-Det ble nok ikke så mye som 10 kroner måneden, innskyter søsteren, så det høres så rart i dag. Men den gang var det så helt andre tider. Tenk bare på at det fineste oksekjøtt kostet vel 78 øre kiloen. Vi syntes det var dyrt da det kom opp i en krone. Husker du det skrinet som vi hadde bøkene i, Kristine? Det var ikke rare greiene, men så hadde vi heller ikke mer enn en tittel. Boka het «Kvinden» og kostet kr. 1.60. Siden fikk vi Dillings bøker som kostet fra 25 øre og oppover.
Og så hadde vi et koselig blad om het «Ørebladet». De store tidevervene gikk jo heller ikke forbi oss. Særlig interessant var det omkring 1905. Da var folk så hissige på aviser at de holdt på å rive kiosken over ende.
Den siste unionskongen, Oscar II, var ofte innom kiosken og snakket med Digerud-søstrene. (Foto fra nb.no)
Kongs Oscar II var hyggelig kunde
Ellers forteller Kristine at det var stor stas da kong Oscar var på de kantene. Han og dronning Sofie tok ofte toget mellom Norge og Sverige og stanset på Kongsvinger stasjon. Dronning Sofie tilbrakte mange år på Skinnarbøl om somrene.
Dronning Sofie (Foto fra nb.no)
“-Han (kongen) stakk bestandig bortom og tok seg gjerne en tur rundt om kiosken for å se hva som var stilt ut. Og støtt ble en handel med ett eller annet. Hyggelig kar, legger hun til. Dronning Sofie var aldri bort til kiosken. Men de kunne ikke unngå å se at hun rett som det var tok kongelig ekvipage til Skinnarbøl hvor hun ofte oppholdt seg.
-Var det flere prominente personer Dere la merke til? Bjørnson eller Crh. Michelsen for eksempel?
-Det var da ganske sikkert noen, men det kan jeg ikke huske specielt. Det var nok ikke langt mellom at Bjørnson reiste med trænet, men det visste vi bare på den måten at folk skreik og jubla. Han var forresten aldri ute av trænet, så vi så ikke snerten av ham en gang.”
Indlandsposten 17.1.1919
Seinere skulle begge søstrene få Kongens fortjenestemedalje og en påskjønnelse fra Narvesen for sin mangeårige innsats. De engasjerte seg også i byens foreningsliv.
Foreldrene kjent for badegjestene
Kristine og Julie var elskverdige og hyggelige mot folk, og ble satt stor pris på. De to og storesøster Minda var da også oppvokst med sosiale og flittige foreldre, som arbeidet ved badene i Kongsvinger. Ole Digerud var kjent som «bademesteren», og Anne Marie Digerud som «badekona». Det var ikke få medborgere de svingte riset og brukte børsten på. Ikke umulig at de fikk innblikk i manges privatliv og meninger under seansene.
Anne Marie var også kjent som kokkekone. Ole ble engasjert i det første badehuset nede ved Glomma, som doktor Mathias Sigwardt Greve lot bygge i 1865. (Opphavsmannen til Dr. Greves barnesæpe, seinere en av landets eldste merkevarer.) 22 år seinere – i 1887 – ble badet i Øvrebyen etablert, og Ole og Anne Marie fikk jobb der.
Annonse fra Morgenbladet 17.4.1894.
Da foreldrene døde med ett års mellomrom – og like etter gullbryllupsdagen sin - overtok Julie og Kristine skjøtet på eiendommen i Digerudlia. Der bodde de hele livet. Julie gikk ut av tiden i 1945, Kristine på sin 90-årsdag i 1956.
Søstrene Digerud giftet seg aldri, men hadde mange som satte stor pris på dem. Foran fra venstre Ragnhild Hvamstad, Per-Øivind Skarphol, midtre rad fra venstre Kristine Digerud, Reidar Hvamstad, Julie Digerud. Bakerst Esther Hvamstad. (Foto: utlånt fra Per-Øivind Skarphol.)
Kilder:
Narvesen; Vindu mot verden i 100 år
Indlandsposten 22.5.1917, 17.1.1919, 26.7.1927
Glåmdalen 15.1.1944
Kongsvinger Arbeiderblad 9.4.1932
Denne artikkelen, men i en litt annen form, er tidligere publisert i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger historielag.